Fetisjisme handler ikke bare om sex, det er også et kjent begrep innen studier av menneskelig adferd rent generelt. Antropologer har lenge visst at fetisjisme er komplekse greier, og det blir ikke enklere når man blander inn sex.
Dette kapittelet av seksualitetens historie er en del av artikkelserien Perversjonenes historie som den engelske forfatteren og historikeren Julie Peakman har skrevet på bestilling fra Cupido. Fetisjisme er dyrking av fetisjer. Innen antropologien er en fetisj et objekt som blir tillagt overnaturlige evner, eller et menneskeskapt objekt som blir tillagt makt over andre. Det er med andre ord snakk om å gi verdi eller kraft til et objekt.
Ordet fetisj er lånt fra det franske
fétiche og portugisiske
feitiço som igjen er dannet av de latinske
facticius, som betyr «kunstig» og
facere, «å lage».
Seksuell fetisjisme er seksualitet der konkrete gjenstander, handlinger eller ideer blir tillagt seksuell tiltrekningskraft. Slike seksualiserte objekter og personlige, seksuelle særinteresser kalles seksuelle fetisjer. Hos et fåtall personer er fetisjen eller fetisjene helt nødvendige for at de skal føle lyst, tenne seksuelt eller oppnå seksuell tilfredsstillelse, mens andre anser fetisjen som en foretrukket metode for å føle størst mulig seksuell nytelse.
Symbol for kjærlighetsobjektet I 1887 identifiserte den franske psykologen Alfred Binet for første gang fetisjisme som en fremherskende eller spesiell interesse for livløse ting eller spesifikke kroppsdeler. Han definerte det som «en type avvik hvor en persons libido blir forbundet med noe som representerer et symbol for kjærlighetsobjektet». Enhver besettelse av visse kroppsdeler, som for eksempel fett, hår, hender, føtter og hals ble fremhevet som fetisjisme. Disse fetisjene kunne føre til slikking, kjæling, suging og å fylle opp eller på andre måter presse inn eller ejakulere på det som var i begjærets sentrum.
Manglende kontroll over sine impulser og handlinger i forbindelse med fetisjer har ført til at folk har søkt hjelp hos psykologer og psykiatere.
Fetisjer – gjenstander til begjær – av alle typer har i løpet av årene blitt beskrevet som alt fra lommetørklær, korsetter og dametruser til sko, bånd og knapper. Men typen besettelse har forandret seg gjennom tidene.
Dåne av blomsterbuketter I det attende århundre kunne en hanske eller en blomst være nok til å gi en person et voldsomt seksuelt begjær. I det attende århundre kunne kolossale blomsterbuketter, festet til jakkeslaget, få både menn og kvinner til å dåne.
En kjent britisk prostituert som blant annet var populær for sine talent for pisking, fortalte følgende om en affære med en annen kvinne: «Hun begynte nok en gang å kysse meg, hun luktet på buketten min, eller egentlig den søtladne sopelimekvasten min, en lukt som så ut til å øke hennes begjær; hun lot hendene gli over hele kroppen min, faktisk på samme måte som menn gjør med kvinner for å hisse opp deres lyster før de nyter dem.»
Så store buketter ble avgjort forbundet med sex og ble av den prostituerte kalt for «kåthetens bukett».
Lommetørkleets makt Damelommetørkleet hadde en spesiell erotisk verdi i viktoriatiden, formodentlig på grunn av dets forbindelse med fine fornemmelser.
Psykiater Albert Moll ga et eksempel på den makten et vink med et lommetørkle kunne ha. En kvinne fortalte ham at «jeg vet om en viss herre, og dersom jeg møter ham på avstand trenger jeg kun å trekke frem mitt lommetørkle slik at det titter ut av lommen min, før jeg med sikkerhet vet at han kommer til å følge etter meg som en hund etter sin herre».
En 32 år gammel baker var mer utrettelig. Han tilsto å ha stjålet mellom 80 og 90 damelommetørklær, men brydde seg bare om lommetørklærne som tilhørte tiltrekkende kvinner. Da han ble arrestert i 1890 gjennomførte politiet en husransakelse. De fant over 400 damelommetørklær, og han innrømmet at han allerede hadde brent to bunter av dem.
Foten like opphissende som ansiktet En av de vanligste fetisjene gjennom tiden har vært fotfetisjisme. Under det attende århundre beundret kvinner andre kvinners små føtter, både som et motetilbehør og som vakre gjenstander, mens menn plukket, slikket og tilbad prostituerte føtter.
Beundring av damers føtter var alminnelig i attenhundretallets England. Synet av en velformet fot ble anerkjent som en gjenstand for beundring, og noe en herre kunne tillate seg å begjære.
Den datidige kurtisane Harriette Wilson uttalte om sin elsker: «Hans Høyhet elsket meg virkelig, og fremfor alt elsket han føttene mine.»
Skuespillerinne Sally Salisburys ben og føtter tiltrakk seg utallige beundrere, og det ble sagt at «hennes ben og føtter har evnen til å opphisse, slik ansikt og stemmer kan gjøre hos andre».
En venn av Mrs. Margaret Leeson, en irsk bordellmamma på attenhundretallet, innrømmet at hun hadde tilbrakt tid med en kunde som gledet seg over hennes føtter, og som «plukket, vasket og rengjorde mine vakre små tær, noe som ga ham stor tilfredsstillelse og glede, og som var et uskyldig tidsfordriv for ham i timevis».
Offentlighetens nysgjerrighet Etter ekteskapet mellom Frederick Augustus, Hertug av York og Albany, og hans nye brud Frederica Charlotte Ulrica Catherine i 1791, var datidens aviser ivrige etter å etterkomme offentlighetens nysgjerrighet og spenning rundt bryllupet.
Dessverre var hertuginnen temmelig lite glamorøs, så avisene rapporterte i stedet om størrelsen på hennes små føtter og de elegante, diamantbesatte skoene hennes.
The Morning Post skrev 7. januar 1792: «… en utlending må anta at adskillig av våre spinkle uttalelser på trykk ble beskrevet av skoprodusenter. (…) Så meget har de sagt om Hertuginnen av Yorks sko.»
Affæren ble også omtalt i James Gilrays utgivelse
Fashionable Contrasts, Or The Duchess’s Little Shoe yielding to the Magnitude of the Duke’s Foot – der hertugens fot var ment som en lystig metafor for hans penis.
Fetisjisme som mental forstyrrelse Sexolog Havelock Ellis observerte fetisjer i sin bok
Studies in the Psychology of Sex (1897). Han skrev om en av hans mannlige pasienter som ville bli trådd på av en kvinne. Fra han var ni eller ti år gammel hadde han onanert, men forble uvitende om sex generelt.
Da han ble tiltrukket av kvinner, var han ikke opptatt av å ha samleie, men å ligge på gulvet for å bli tråkket på.
Pasienten innrømmet at «tråkkingen bør skje i et par minutter over brystet, magen, lysken, og til slutt på penis; som selvsagt ligger voldsomt erigert langs magen, og følgelig er altfor hard å trå på eller gjøre skade på. Jeg nyter også å bli nestenkvalt av en kvinnes fot.»
En annen pasient tilsto å ha blitt tråkket på av føttene til minst hundre kvinner av høy sosial rang, som aldri ville ha drømt om å ha samleie med ham.
Sexolog Richard von Krafft-Ebing var enig med sine kollegaer som antok at «patologisk fetisjisme synes å oppstå bare på grunnlag av et psykopatisk forhold som for det meste er arvelig, eller på grunnlag av en eksisterende mental forstyrrelse». Skjønt han trodde også at det kunne være «et enkelt spor som bestemte foreningen mellom kjønnslige lyster og begjær».
Ofte skjedde forbindelsen med kjærlighetsobjektet ved den først seksuelle stimulus, eller den første masturbasjon. Sexolog Richard von Krafft-Ebing uttalte at «i enhver fetisjists liv kan man anta at det har vært noe som har skjedd som har bestemt foreningen av kjønnslige lyster med det
ene uttrykket».
I sin bok
The Sex Life of the Foot and the Shoe (1976) beskriver William Rossi en fetisj som at «det seksuelle begjæret velger utelukkende og tilstrekkelig et objekt som kan være deler av kroppen (for eksempel føtter) eller noe å ha på seg (for eksempel sko)». Han hevder at «foten er et erotisk organ, og skoen dets seksuelle omslag».
Tillært adferd og belønning Ved slutten av det tjuende århundre dukket det opp organisasjoner og klubber for beundring av foten.
The Foot Fraternity eller «Fotbroderskapet», en organisasjon for homofile og bifile fotfetisjister, var grunnlaget for en undersøkelse i 1995 hvor 263 av dets medlemmer (alle menn) ble intervjuet.
Denne forskningen er uvurderlig, ved at den oppsummerte mange tidligere undersøkelser som strekker seg fra 1950 og gjennom 1980-årene, som kartlegger hvordan man så på dette med fetisjisme.
Resultatet av undersøkelsen går på tvers av tidligere funn og vraker tanken på at fetisjisme må sees på som et resultat av arvelighet eller mentalforstyrrelser. Den viste at slike spesifikke seksuelle forkjærligheter er en tillært atferd. Sexforsker John Money foreslo at opphavene til de ulike fetisjer kan ha årsak i strenge sexleker i barndommen med kvinnelige forbilder, og at fetisjene utviklet seg som en form for belønning.
Fetisjister ble sett på som syke tapere Folk kan ha ulike grader av fetisjisme, fra en «normal» preferanse til en sterk, ekstrem besettelse som kan overta en persons liv fullstendig, og som gjør at personen ikke lenger kan fungere seksuelt uten at fetisjen er med som en del av sexakten.
En fetisjist ble tidligere som oftest sett på som et ensomt menneske, vanligvis en mann, en person som føler seg utilstrekkelig og som mangler sosiale ferdigheter med det motsatte kjønn. En annen analytiker i samme tidsperiode mente også å ha funnet ut at i saker som omhandler seksuelle avvik, kommer mennene fra undertrykte familier. En form for tvang besetter dem og tvinger dem til å foreta den avvikende atferd som blir etterfulgt av skamfølelse, skyld og engstelse, et faktum som allerede er blitt belyst i de mange tilfellene til tidligere sexologer.
Nå til dags ser få folk på fetisjisme som et problem, og det er mindre skyldfølelse forbundet med fetisjer. Lær, gummi, lateks og alle sorters materiale er til for fantasien, mens høyhælte støvletter, stiletter og korsetter er selve basisen for mange S&M-rollespill.
Referanse: Definisjoner i begynnelsen av denne artikkelen er hentet fra den norske utgaven av Wikipedia
.jpg)
